msnygard -
Hjem Add Spørsmål & svar Facebookpage

3

RECOVERY ER IKKE FOR MEG

.. tenkte jeg. "Det er flott at folk klarer å bli friske fra spiseforstyrrelser, men det er ikke meningen at jeg skal det. Det er meningen at jeg skal dø og jeg vil heller dø lykkelig av underernæring og føle at jeg har mestret noe, enn å dø fordi jeg tar livet av meg når jeg ikke takler vektoppgangen." Det høres kanskje overdramatisk ut for de som ikke har vært der selv, men for meg var det en rasjonell tanke. Jeg hadde jo så og si ingenting her i livet, utenom spiseforstyrrelsen - så hvordan kunne jeg forlate den? Livet kunne jo ordne seg, men det visste jeg ikke - og det var en alt for stor sjanse å ta, ettersom ingen ting hadde gått min vei de siste årene. Ikke visste jeg heller hvordan jeg skulle leve et normalt liv.

Da jeg ble innlagt på ungdomspsykiatrisk i Karasjok for over et og et halvt år siden var jeg fullstendig ødelagt. På det tidspunktet var det depresjonen og spiseforstyrrelsen som kontrollerte meg fullstendig. Tidligere hadde jeg ikke fått starte på antidepressiva fordi de fryktet for at jeg ville overdosere, men det fikk jeg nå. Mye ble lettere, og det som da stod igjen var spiseforstyrrelsen. Det vanskeligste av alt. Det fantes det dessverre ikke medisiner for. Den ville jeg ikke kvitte meg med, for den var tross alt min beste venn og hadde vært min eneste venn de siste årene. Jeg var trygg i armene på anoreksien.

Det er vanskelig å bli kvitt psykisk sykdom, men med depresjon, angst og mange andre sykdommer vil du jo virkelig bli kvitt det. Med anoreksi er det mye vanskeligere, for på en måte vil du ha den. Du vet ikke hvem du er uten. Du føler mestring, hvertfall i starten, og om du skal gi slipp på den, føler du deg mislykket. Mislykket for å ikke fortsette sultinga. Det begynner med å bare gå ned et par kilo, men tallet på vekta blir aldri lavt nok. Uansett hvor underernært du er, er det ikke godt nok. Ikke før du er død. Og det verste er, hvertfall med meg, at jeg følte meg tykkere på mitt laveste enn nå. Selvbildet er totalt forvrengt.

De ansatte var helt fantastiske og jeg følte at jeg endelig hadde noen som brydde seg. Før jeg dro hjem på juleferie sa behandleren min at det ikke var noe mer de kunne gjøre for meg, utenom spiseforstyrrelsen. Jeg fikk juleferien til å tenke på om jeg ville gå med på vektoppgang eller skrive meg ut og fortsette å drepe meg selv sakte men sikkert. Jeg var så usikker. På den ene siden var spiseforstyrrelsen alt jeg hadde - på den andre siden hadde jeg endelig noen som brydde seg og som klarte å hjelpe meg. Behandleren og mamma ville jeg skulle takke ja, så til slutt bestemte jeg meg for å prøve. De gjorde alt de kunne for å hjelpe meg, men jeg kjempa imot. "Det er bedre med et kjent helvete enn et ukjent paradis". Jeg ville bli værende på avdelinga, og da hadde jeg ikke noe valg. Vektoppgangen er det verste jeg har vært med på.

Jeg bestemte meg for å skrive meg ut, fordi jeg var så mektig lei av å legge på meg. Jeg hadde ikke noe valg, men likevel var det så flaut hver uke når de skulle se at jeg hadde lagt på meg. På dette tidspunktet var jeg så klar for å dra hjem og ta av meg det jeg hadde lagt på meg. Nå hadde jeg fått en diagnose og de hadde snakket med mamma. Nå var hun var ekstra forsiktig, så jeg måtte gjøre en større innsats for å skjule det.

Ikke lenge etter fikk jeg en kjæreste.Jeg slet fortsatt, men ettersom tiden gikk og jeg ble mer og mer glad i ham, gjorde jeg en større innsats for å fortsette å spise. Nå er jeg kvitt anoreksien, men den henger ennå litt igjen, som jeg tror den gjør hos alle andre som har hatt anoreksi. Man blir som oftest ikke helt kvitt den.

Beklager om dette var triggende for noen. Jeg ville egentlig poste et "vanlig" innlegg, men jeg er på tur bort for helga og publiserer bare noe jeg hadde liggende. Dette er bare en liten del av min historie med anoreksi. Tror jeg skal fortsette å blogge litt, om hverdagslige ting og psykdom. 

Tusen takk forresten for alle tilbakemeldinger på det forrige innlegget! Jeg setter utrolig stor pris på det. Og jeg er så letta over at jeg endelig turte å blogge igjen, og at det ble tatt så godt imot. Håper noen av dere vil følge meg videre.

  • 6

    Det er ikke alltid som det ser ut

    Jeg står opp, ordner meg og gjør de samme ting alle andre gjør. Forskjellen er at jeg har en liten hemmelighet. En hemmlighet kun de nærmeste vet om. Under genseren skjuler jeg noe horribelt, noe jeg må leve med for resten av mitt liv. Under genseren skjuler jeg smerten jeg har båret på i flere år. Jeg har arr, mange av de, men jeg vil ikke bli behandlet annerledes. Jeg vil bli behandlet som ethvert annet menneske, og ethvert annet menneske bør bli møtt med respekt, medlidenhet og hjelpsomhet, uansett utseende eller vanskeligheter. Selvskading har for meg vært utveien når alt blir for mye, og jeg skulle selvfølgelig ønske det ikke var slik. Men jeg lærer meg å leve med arrene, og øver meg på å klare å la være å selvskade.

    Poenget mitt er da at du hadde ikke visst det bare av å se på bildet til venste. Du aner ikke hva som skjuler seg bak en person. Alle har noe de sliter med, smått eller stort, og alle har dårlige dager. Vis omsorg for de rundt deg, kjente eller ukjente. Bry deg. Vis at du er der. Du kan gjøre noens dag bedre bare av å se dem. La oss slutte med å stirre i bakken når vi går forbi et annet menneske. Vi bør alle sammen se hverandre. Dere aner ikke hva et smil fra en ukjent jeg passerer betyr for meg. Å kunne snakke med mennesket ved siden av deg. Det er sykt at det er uvanlig å se et menneske om det ikke er en i omgangskretsen. Vi er mennesker alle sammen og vi trenger ikke kjenne personen for å konversere eller gi en hjelpende hånd.

     

  • Maiken Sofie

    Hei! Jeg heter Maiken og er ei 19 år gammel jente fra Tromsø. Her tenker jeg å skrive om hverdagen, psykisk sykdom også sniker jeg nok inn litt humor også. Håper du liker den! Kontakt: msnygard.blogg@hotmail.com

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde



    hits