msnygard -
Hjem Add Sprsml & svar Facebookpage

3

RECOVERY ER IKKE FOR MEG

.. tenkte jeg. "Det er flott at folk klarer bli friske fra spiseforstyrrelser, men det er ikke meningen at jeg skal det. Det er meningen at jeg skal d og jeg vil heller d lykkelig av underernring og fle at jeg har mestret noe, enn d fordi jeg tar livet av meg nr jeg ikke takler vektoppgangen." Det hres kanskje overdramatisk ut for de som ikke har vrt der selv, men for meg var det en rasjonell tanke. Jeg hadde jo s og si ingenting her i livet, utenom spiseforstyrrelsen - s hvordan kunne jeg forlate den? Livet kunne jo ordne seg, men det visste jeg ikke - og det var en alt for stor sjanse ta, ettersom ingen ting hadde gtt min vei de siste rene. Ikke visste jeg heller hvordan jeg skulle leve et normalt liv.

Da jeg ble innlagt p ungdomspsykiatrisk i Karasjok for over et og et halvt r siden var jeg fullstendig delagt. P det tidspunktet var det depresjonen og spiseforstyrrelsen som kontrollerte meg fullstendig. Tidligere hadde jeg ikke ftt starte p antidepressiva fordi de fryktet for at jeg ville overdosere, men det fikk jeg n. Mye ble lettere, og det som da stod igjen var spiseforstyrrelsen. Det vanskeligste av alt. Det fantes det dessverre ikke medisiner for. Den ville jeg ikke kvitte meg med, for den var tross alt min beste venn og hadde vrt min eneste venn de siste rene. Jeg var trygg i armene p anoreksien.

Det er vanskelig bli kvitt psykisk sykdom, men med depresjon, angst og mange andre sykdommer vil du jo virkelig bli kvitt det. Med anoreksi er det mye vanskeligere, for p en mte vil du ha den. Du vet ikke hvem du er uten. Du fler mestring, hvertfall i starten, og om du skal gi slipp p den, fler du deg mislykket. Mislykket for ikke fortsette sultinga. Det begynner med bare g ned et par kilo, men tallet p vekta blir aldri lavt nok. Uansett hvor underernrt du er, er det ikke godt nok. Ikke fr du er dd. Og det verste er, hvertfall med meg, at jeg flte meg tykkere p mitt laveste enn n. Selvbildet er totalt forvrengt.

De ansatte var helt fantastiske og jeg flte at jeg endelig hadde noen som brydde seg. Fr jeg dro hjem p juleferie sa behandleren min at det ikke var noe mer de kunne gjre for meg, utenom spiseforstyrrelsen. Jeg fikk juleferien til tenke p om jeg ville g med p vektoppgang eller skrive meg ut og fortsette drepe meg selv sakte men sikkert. Jeg var s usikker. P den ene siden var spiseforstyrrelsen alt jeg hadde - p den andre siden hadde jeg endelig noen som brydde seg og som klarte hjelpe meg. Behandleren og mamma ville jeg skulle takke ja, s til slutt bestemte jeg meg for prve. De gjorde alt de kunne for hjelpe meg, men jeg kjempa imot. "Det er bedre med et kjent helvete enn et ukjent paradis". Jeg ville bli vrende p avdelinga, og da hadde jeg ikke noe valg. Vektoppgangen er det verste jeg har vrt med p.

Jeg bestemte meg for skrive meg ut, fordi jeg var s mektig lei av legge p meg. Jeg hadde ikke noe valg, men likevel var det s flaut hver uke nr de skulle se at jeg hadde lagt p meg. P dette tidspunktet var jeg s klar for dra hjem og ta av meg det jeg hadde lagt p meg. N hadde jeg ftt en diagnose og de hadde snakket med mamma. N var hun var ekstra forsiktig, s jeg mtte gjre en strre innsats for skjule det.

Ikke lenge etter fikk jeg en kjreste.Jeg slet fortsatt, men ettersom tiden gikk og jeg ble mer og mer glad i ham, gjorde jeg en strre innsats for fortsette spise. N er jeg kvitt anoreksien, men den henger enn litt igjen, som jeg tror den gjr hos alle andre som har hatt anoreksi. Man blir som oftest ikke helt kvitt den.

Beklager om dette var triggende for noen. Jeg ville egentlig poste et "vanlig" innlegg, men jeg er p tur bort for helga og publiserer bare noe jeg hadde liggende. Dette er bare en liten del av min historie med anoreksi. Tror jeg skal fortsette blogge litt, om hverdagslige ting og psykdom. 

Tusen takk forresten for alle tilbakemeldinger p det forrige innlegget! Jeg setter utrolig stor pris p det. Og jeg er s letta over at jeg endelig turte blogge igjen, og at det ble tatt s godt imot. Hper noen av dere vil flge meg videre.

  • 6

    Det er ikke alltid som det ser ut

    Jeg str opp, ordner meg og gjr de samme ting alle andre gjr. Forskjellen er at jeg har en liten hemmelighet. En hemmlighet kun de nrmeste vet om. Under genseren skjuler jeg noe horribelt, noe jeg m leve med for resten av mitt liv. Under genseren skjuler jeg smerten jeg har bret p i flere r. Jeg har arr, mange av de, men jeg vil ikke bli behandlet annerledes. Jeg vil bli behandlet som ethvert annet menneske, og ethvert annet menneske br bli mtt med respekt, medlidenhet og hjelpsomhet, uansett utseende eller vanskeligheter. Selvskading har for meg vrt utveien nr alt blir for mye, og jeg skulle selvflgelig nske det ikke var slik. Men jeg lrer meg leve med arrene, og ver meg p klare la vre selvskade.

    Poenget mitt er da at du hadde ikke visst det bare av se p bildet til venste. Du aner ikke hva som skjuler seg bak en person. Alle har noe de sliter med, smtt eller stort, og alle har drlige dager. Vis omsorg for de rundt deg, kjente eller ukjente. Bry deg. Vis at du er der. Du kan gjre noens dag bedre bare av se dem. La oss slutte med stirre i bakken nr vi gr forbi et annet menneske. Vi br alle sammen se hverandre. Dere aner ikke hva et smil fra en ukjent jeg passerer betyr for meg. kunne snakke med mennesket ved siden av deg. Det er sykt at det er uvanlig se et menneske om det ikke er en i omgangskretsen. Vi er mennesker alle sammen og vi trenger ikke kjenne personen for konversere eller gi en hjelpende hnd.

     

  • Maiken Sofie

    Hei! Jeg heter Maiken og er ei 19 r gammel jente fra Troms. Her tenker jeg skrive om hverdagen, psykisk sykdom ogs sniker jeg nok inn litt humor ogs. Hper du liker den! Kontakt: msnygard.blogg@hotmail.com

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde



    hits