RECOVERY ER IKKE FOR MEG (msnygard)
Hjem Add Sprsml & svar Facebookpage

3

RECOVERY ER IKKE FOR MEG

.. tenkte jeg. "Det er flott at folk klarer bli friske fra spiseforstyrrelser, men det er ikke meningen at jeg skal det. Det er meningen at jeg skal d og jeg vil heller d lykkelig av underernring og fle at jeg har mestret noe, enn d fordi jeg tar livet av meg nr jeg ikke takler vektoppgangen." Det hres kanskje overdramatisk ut for de som ikke har vrt der selv, men for meg var det en rasjonell tanke. Jeg hadde jo s og si ingenting her i livet, utenom spiseforstyrrelsen - s hvordan kunne jeg forlate den? Livet kunne jo ordne seg, men det visste jeg ikke - og det var en alt for stor sjanse ta, ettersom ingen ting hadde gtt min vei de siste rene. Ikke visste jeg heller hvordan jeg skulle leve et normalt liv.

Da jeg ble innlagt p ungdomspsykiatrisk i Karasjok for over et og et halvt r siden var jeg fullstendig delagt. P det tidspunktet var det depresjonen og spiseforstyrrelsen som kontrollerte meg fullstendig. Tidligere hadde jeg ikke ftt starte p antidepressiva fordi de fryktet for at jeg ville overdosere, men det fikk jeg n. Mye ble lettere, og det som da stod igjen var spiseforstyrrelsen. Det vanskeligste av alt. Det fantes det dessverre ikke medisiner for. Den ville jeg ikke kvitte meg med, for den var tross alt min beste venn og hadde vrt min eneste venn de siste rene. Jeg var trygg i armene p anoreksien.

Det er vanskelig bli kvitt psykisk sykdom, men med depresjon, angst og mange andre sykdommer vil du jo virkelig bli kvitt det. Med anoreksi er det mye vanskeligere, for p en mte vil du ha den. Du vet ikke hvem du er uten. Du fler mestring, hvertfall i starten, og om du skal gi slipp p den, fler du deg mislykket. Mislykket for ikke fortsette sultinga. Det begynner med bare g ned et par kilo, men tallet p vekta blir aldri lavt nok. Uansett hvor underernrt du er, er det ikke godt nok. Ikke fr du er dd. Og det verste er, hvertfall med meg, at jeg flte meg tykkere p mitt laveste enn n. Selvbildet er totalt forvrengt.

De ansatte var helt fantastiske og jeg flte at jeg endelig hadde noen som brydde seg. Fr jeg dro hjem p juleferie sa behandleren min at det ikke var noe mer de kunne gjre for meg, utenom spiseforstyrrelsen. Jeg fikk juleferien til tenke p om jeg ville g med p vektoppgang eller skrive meg ut og fortsette drepe meg selv sakte men sikkert. Jeg var s usikker. P den ene siden var spiseforstyrrelsen alt jeg hadde - p den andre siden hadde jeg endelig noen som brydde seg og som klarte hjelpe meg. Behandleren og mamma ville jeg skulle takke ja, s til slutt bestemte jeg meg for prve. De gjorde alt de kunne for hjelpe meg, men jeg kjempa imot. "Det er bedre med et kjent helvete enn et ukjent paradis". Jeg ville bli vrende p avdelinga, og da hadde jeg ikke noe valg. Vektoppgangen er det verste jeg har vrt med p.

Jeg bestemte meg for skrive meg ut, fordi jeg var s mektig lei av legge p meg. Jeg hadde ikke noe valg, men likevel var det s flaut hver uke nr de skulle se at jeg hadde lagt p meg. P dette tidspunktet var jeg s klar for dra hjem og ta av meg det jeg hadde lagt p meg. N hadde jeg ftt en diagnose og de hadde snakket med mamma. N var hun var ekstra forsiktig, s jeg mtte gjre en strre innsats for skjule det.

Ikke lenge etter fikk jeg en kjreste.Jeg slet fortsatt, men ettersom tiden gikk og jeg ble mer og mer glad i ham, gjorde jeg en strre innsats for fortsette spise. N er jeg kvitt anoreksien, men den henger enn litt igjen, som jeg tror den gjr hos alle andre som har hatt anoreksi. Man blir som oftest ikke helt kvitt den.

Beklager om dette var triggende for noen. Jeg ville egentlig poste et "vanlig" innlegg, men jeg er p tur bort for helga og publiserer bare noe jeg hadde liggende. Dette er bare en liten del av min historie med anoreksi. Tror jeg skal fortsette blogge litt, om hverdagslige ting og psykdom. 

Tusen takk forresten for alle tilbakemeldinger p det forrige innlegget! Jeg setter utrolig stor pris p det. Og jeg er s letta over at jeg endelig turte blogge igjen, og at det ble tatt s godt imot. Hper noen av dere vil flge meg videre.



  • Mra
    12.05.2017 kl.22:39
    Er s fantastisk se forskjellen. Du burde lagt ut et n bilde ogs for n ser du smashing ut;)

    Psykdom er aldri enkelt. Jeg kan skrive under p det. Fantastisk at du deler dette. Og fantastisk at du har den flotte kjresten som du har:)
    Ksenia
    12.05.2017 kl.23:02
    Sitter her og leser nesten med trer i ynene. Skulle nske hadde gjort noe for f d til fle d bedre den lille tia vi bodde i samme by. Men det e utrolig flott se at du har kommet d opp igjen og flge med p den fremgangen du gjr. Kjresten din e utrolig heldig som e sammen med ei s flott jente som d! St p videre Maiken. Selv om vi ikke har srlig kontakt lenger s har aldri glemt d. Du e superflott! <3
    Fortsett leve!
    14.05.2017 kl.04:00
    Hun forrige jeg kjente som ble "frisk" endte sitt eget liv til slutt etter en lang kamp. Vr s snill aldri gi opp det kjreste du har, livet! Familien og venner er der for deg. Aldri glem det. Og hvis det er virkelig vanskelig og du ikke ser annen utvei. Snakk med noen! Det er godt lese om noen som det gr bede med. St p videre. Og Ikke gi opp! For all del ikke gi opp



    Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Maiken Sofie

    Hei! Jeg heter Maiken og er ei 19 r gammel jente fra Troms. Her tenker jeg skrive om hverdagen, psykisk sykdom ogs sniker jeg nok inn litt humor ogs. Hper du liker den! Kontakt: msnygard.blogg@hotmail.com

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde
    hits